Avkledd på E6

Kleiven Jr ble avslørt to sekunder etter at lovbruddet var gjennomført. Med ulende sirener i ørene, skrekk i øynene og svette i pannen var jeg et lett offer. Min høyre fot hadde ligget litt for tungt på gasspedalen. Nå var jeg innhentet av blinkende “blålys”.

- Det er virkelig synd at du ikke holdt fartsgrensen, sa onkel politi med alvor i stemmen. Unge Kleiven hadde kjørt for fort, og “Onkel” ville ikke se mellom fingrene. Jeg hadde syndet mot trafikkloven. Syndet med 15 raske kilometer.

Det sies at man kjører som man lever, og jeg trives best i venstre kjørefelt. Trives med synet av bilene som forsvinner bak meg i sidespeilet. Denne gangen hadde bilene forsvunnet litt i raskeste laget, og slikt blir det trøbbel av.

Det er skremmende lett å synde på E6. Norges eneste ordentlige bilvei ligger som et Eldorado av en bilbane i retning Europa. Slikt skaper fartssyndere i et land der skogstier er mer vanlige enn bilveier.

Min synd var ikke en synd i Pavens forstand men et lovbrudd for lovens lange arm. Det er lett å bli religiøs når du står overfor en dømmende dommer. Min dommer var kledd i Politi blått. Hennes religion var loven, og jeg var en angrende synder.

100 kilometer er tross alt en grense, og grenser skal ikke krysses uten konsekvenser. En knapp time tidligere hadde jeg krysset svenskegrensen. Nå hadde jeg krysset feil grense. Tusenlappene flyr fort i møte med trafikkpoliti på E6 mot Oslo. Også trafikkpolitiet har budsjetter som skal nåes.

Det hjalp lite med stille bønner til en gud jeg aldri har vendt meg til tidligere. Boten var uunngåelig!

Musikken som noen minutter tidligere gitt meg følelsen av å være supermann endret med ett innhold. “Free Falling” fremsto nå som avskjedsmusikk i min beste venns begravelse. Som triste toner til en mørk gråværsdag. Også solskinnet som jeg hadde badet i tidligere på reisen var borte. Solen var blokket av skyggen fra min voksende skyldfølelse. Det ble mørkt og kaldt i den tidligere så varme bilen!

Jeg fløy ikke lenger av gårde med vind i håret og solbriller på nesen. Supermann S’en på brystet var byttet ut med skolegutt uttrykket som jeg ofte har i ansiktet når noe har gått galt. Politidamen så forundret på meg. Jeg smilte! Alle vet at smil smitter.

Jeg fikk et smil tilbake!

Tom Petty fortsatte å spille fra bilens stereo også etter at bilen hadde stoppet. Free Fallin dundret ikke lenger ut av bose anlegget. Nå var det en lavmeldt versjon av artisten som sang klagesang. Vanligvis vektlegger jeg alltid FREE når jeg synger med. Nå var ”falling” det eneste jeg kunne høre.
En favoritt låt var endret for alltid. Jeg var avkledd på E6!