Tyskland for mine føtter

- Om jeg bare kunne språket

„Ich habe meinen Schlüssel verloren“. Tyske Reinhardt ser forvirret på nordmannen fremfor seg. Titter på unge Kleiven som har liret av seg sine få tyske gloser.

I konferanserom „zwei” står fire tyske dataingeniører og en nordmann med begrenset tysk vokabular. Stedet er Heidelberg, og året er 2011.

70 år gamle Reinhardt er grunnlegger og styreformann i en tysk suksessbedrift. Han er konge, kronprins og storting i et stort moderne selskap. En voksen mann med tradisjoner. En rutinert entreprenør med tungt ansvar. En toppsjef som leder på tradisjonelt tysk vis.

Visittkortet hans sier Doktor og Geschäftsführer. Arbeidsantrekket er kongeblå blazer med gullknapper, silketørkle i halsen og grå nypresset bukse. Brillene på nesen minner om typen en bestefar ville bruke ved eventyrlesing på sengekanten.

Reinhardt ser nesten litt ut som Skomaker Andersen der han står fremfor meg. Kan du tysk spør han? Jeg tenker tilbake på alle tysktimene jeg sov meg gjennom på skolen. Alle glosene jeg burde ha pugget. De ble aldri lest. Ble aldri pugget. Mitt argument var den gang at jeg aldri ville få bruk for tysk. Nå står jeg plutselig et steinkast utenfor Heidelberg i en tysk bedrift med en gruppe tyskere som forventer å høre sitt eget morsmål.

„Jeg kan bare noen få setninger“ sier jeg. Reinhardt vil gjerne få høre det lille jeg kan. Han smiler og inviterer til samtale på ”uber germansk”.
„Heidelberg ist eine schöne Stadt“ forsøker jeg meg. Den gråhårede sjefen smiler og hans nærmeste følger umiddelbart den eldres eksempel. De trekker alle på munnvikene. ”Schøn”, sier han. Jeg puster lettet ut. Tysk er ikke så enkelt som det høres ut.

Vi står alle ventende bak stolene våre.

De andre Doktor Ingeniørene venter på at Geschäftsführer skal ta plass ved konferansebordet. Han setter seg på stolen, og vi andre følger etter. I Tyskland er respekt for topplederen fortsatt essensielt.

Geschäftsführer Reinhardt titter på Kleiven Jr. „Du har vært i Heidelberg før“ sier han. „Ja, pappa jobbet her da jeg var liten. Det var en fin tid“ svarer jeg. Toppsjefen smiler og gir tegn til sine kollegaer om å starte møtet. Jeg er akseptert og samtalene kan begynne.
Noen timer senere avslutter vi seansen, og følget med ingeniører trekker seg tilbake. Jeg blir stående igjen med selskapets eneste amerikanske direktør. ”Sjefen har aldri blitt så lenge i et møte” sier han. Vi smiler begge.

Noen minutter senere står jeg utenfor inngangspartiet og venter på transport til flyplassen. Jeg smiler for meg selv i det en stor Mercedes svinger opp foran bygget.

Selskapets Geschäftsführer åpner vinduet. Han sitter i baksetet. Reinhardt titter ut. Unge mann sier han. Kan du si en setning til på tysk? Jeg tenker meg godt om. „Ich habe meinen Schlüssel verloren“, sier jeg og ler.

Setningen har jeg fra studietiden på Gran Canaria. Tysk vaktmester i bygget der jeg bodde resulterte i at de merkeligste ordkombinasjoner ble satt sammen. Kleiven jr mistet stadig husnøkkelen og vaktmesteren nektet å motta budskapet på engelsk eller spansk. ”Jeg har mistet nøkkelen” var min mest brukte tyske frase.

Direktøren smiler og svarer ”Du er en ung styreformann, men i dag har du gjort det godt. Nøkkelen til din suksess ligger hos meg” svarer han. Sekunder senere forsvinner bilen.

Kanskje jeg kan få suksess i Tyskland likevel? Hva om jeg hadde sagt noe annet…..Svaret får jeg nok aldri.

Stikkord: kjell-ola kleiven, møte, Ola Kleiven, politikk; Kleiven jr; kort; regjering; SV; Arbeiderpartiet, styreleder, tysk