Da jeg møtte veggen

Det har aldri vært så mørkt som da jeg møtte veggen.

Med massiv slagkraft som grov betong smalt den i meg og kastet meg bakover.

Om ikke smellen var fysisk så var den psykisk.

Det ble mørkt og jeg visste med ett ikke hvor jeg var. Visste ikke hvor jeg skulle.

Visste ikke hvorfor jeg satt i bilen. Påkledd og pyntet i mørk dress med hvite striper, blanke sko og gullslips.

De hadde tidligere kalt meg “Jetzet Kleiven”, Wonderboy og Dot com Kleiven. Noen år senere skulle de kalle meg “Mister Dun & Bradstreet”

Alt jeg tenkte da jeg satt i mørket var ”wonder if I am alive”. Jeg var dot sliten Kleiven.

Følelsen av å falle i et mørkt, og endeløst rom var kvalmende.

Jeg åpnet bildøren og kastet opp. Smaken av spy passet dårlig til gullslipset og de blanke skoene.

Året var 2003 og dot com var for lengst over.

Kleiven Jr hadde fått en massiv blackout! Hvorfor satt jeg parkert i en busslomme? Svaret kom fra mamma! Hennes morsinstinkt pratet telepatisk med mobiltelefonen min som blinket hektisk. Telefonen blinket i moderlig SOS.

Bare en mamma kan gjøre slikt.

Med modern på øret og bilen i gir visste jeg med ett hva som måtte gjøres. Bilen måtte kjøres hjem til ”moder jord”.

Det finnes de som alltid har svar. Mødre har alltid svar når ting er som mørkest. Ved fødslen blir kvinnelist forsterket med morsinnstinkt. Dette viser vei når lyset har gått for resten av oss.

Senere samme kveld ble jeg kjørt til legen. Doktor Zaber mente 19 timers arbeidsdager hadde satt sine spor. ”Du har fysikk som en 90 åring sa han tørt”. Jeg var 24 og hadde nettopp startet i ny jobb. A4 jobb med A3 lønn.

Jobb tempoet var roligere enn jeg hadde opplevd noen gang tidligere. Konklusjonen min var som følger: “I vanlige bedrifter behøver du ikke jobbe til du stuper”. Jeg hadde aldri jobbet i en vanlig bedrift. Frustrasjonen spredde seg. Hvor var skaperånden? Engasjementet? Bonusene? Kikket? Fellesskapet?

La meg jobbe til jeg stuper!! Engasjer meg!

Etter noen få uker på en normal arbeidsplass var jeg som en biff. Tygd, svelget, fordøyd og spyttet ut!

Adrenalinet hadde forlat kroppen. Det som var igjen var en sliten guttevalp.

Sliten guttevalp med dot com angst!

Hyperventilering, hjerte som banket. Dunket i takt med en hvilken som 90 talls dance låt. Hodet sa “jeg er frisk”! Kroppen sa “vedlikehold nå”!

Heldigvis hadde unge Kleiven fått en bra sjef. En mann som guidet meg ut døren på kontoret med medfølelse. En leder som så bedre enn meg selv at lyset var brent i begge ender. En langsiktig sjef!

Med tiden skulle han få tilbakebetalt investeringen. Tilbakebetalt med renter. Men der og da var det høyt spill! En syk ansatt i ung alder i en krevende jobbrolle.

Sjefen visste råd. Han sendte meg hjem for å hvile ut.

Lot meg famle i blinde når jeg ville være alene. Aksepterte at jeg ikke forstod mitt eget beste. Brukte tid på lange lunsjer med meg når jeg selv ønsket det. Sakte men sikkert gikk det bedre.

Fysisk trening! Timer med karriererådgiver og ernæringseksperter. De kalte meg et spennende case. Jeg kalte dem team Kleiven. Tilbake på jobb gikk det bedre enn noen gang. Kleiven var blitt som ny,

Team Kleiven hadde gjort jobben. Nå skulle jeg virkelig vise dem!

Kleiven 2010

Stikkord: blackout, bondevik, comeback, dot com, jetzet kleiven, kjell-ola kleiven, Kleiven jr, sliten, timeout, utbrent