Verdien av blod, svette, tårer og penger

- Blant de blinde er den enøyde konge

I løpet av en normal arbeidsuke tilbringer jeg en håndfull timer som grenseløs fly frakt. Svevende over skyer, byer og mennesker.
Svevende over land med ulike språk og ulike kulturer. Hengende som en marionett omgitt av flyets mekaniske kropp. Høyt over land og vann får jeg tid til å reflektere og tid til å tenke. Tid til å finne motivasjonen som gjorde meg til en slags flygende selger av løsninger. Løsninger på problemer som mine kunder ikke visste at de hadde. Løsninger på risikobilder, som de ikke ante at eksisterte. Løsninger er alltid svaret når problemet er gitt. Jeg er mannen med løsningene, og for det betales det forholdsvis godt.

I livets teater er jeg tusenkunstneren som smiler, bukker og takker. Repertoaret er farget av min interesse for kommunikasjonsfaget. Farget av kunnskap om retorikk og spissformulering. Farget av interessen for film og dramaturgi. Et forretningsmøte skal verbalt fargelegges som det flotteste skyggeteater.

Statistene er omgivelsene i livets scenografi. Noen har selv valgt å ta del i oppsetningen av ”The Real Life Show”. Andre blir tilfeldige brikker i mitt puslespill av et teaterstykke.

Sist uke holdt jeg foredrag for noen hundre mennesker i Sentral Europa. Scenografien var perfekt, og atmosfæren kunne vært tatt rett ut av en spartansk Hollywood film.

Stemningen var trykket da jeg gikk på podiet. Trykket da jeg skrudde på mikrofonen og trykket da jeg åpnet innlegget med å presentere meg. Så gikk luften ut av ballongen! De gråhårede mennene var nok ikke vant til å bli bedt om å reise seg alle som en.

Jeg ba dem titte under stolene sine!

Noen fant penger, andre fant bare baksiden av en stol. Moralen i historien var at også under Kleiven Jr’s foredrag må de løfte på rumpa for å tjene penger.

Jeg fortsatte med å si at de i løpet av den neste timen skulle få oppleve blod, svette og tårer. Akkurat som på jobben!

Forventningen steg i mennenes ansikt. De få damene i rommet så bekymret ut. Hadde de valgt feil auditorium?? Var ikke dette et foredrag om risikoanalyse?? Noen gispet etter luft… Forsamlingen var nøytralisert, og mitt verbale lysshow var klart for nye kommunikative hugg i deres illusjon om hvordan et faglig foredrag burde holdes..

Du ser det hver dag….

Når flere hundre gråhårede menn samles i et auditorium for å lytte til fag så er det ofte som en hanekamp. Alle sloss om å trekke det lengste akademiske halmstrået. Alle vil vise sin beste og mest fortrefflige side. Alle vil være den smarteste, flotteste og største hanen i flokken.

Det sies at hovmod står for fall. En ny nøytraliserende kanin trekkes opp av hatten. Vi har kommet til stykkets siste scene. Den eksplosive slutten der dagens helt skal krones.

Jeg tilbyr forsamlingen muligheten til å tjene litt ekstra penger. Muligheten til å forlate rommet med mer valuta i lommene enn de hadde når de kom. Muligheten til å vinne alles respekt. Muligheten til å bli gruppens “Alfa Man”. Reaksjonen er som ventet. Alle ”macho dronene” følger spent med.

De kjenner lukten av penger

I en sal full av finansmenn er det å tilby ”hard cash”, som å tilby en jomfru på skole ballets siste time.
Mennenes oppmerksomhet er rettet mot podiet som aldri før. Kvinnene lukker spent øynene. De kjenner lukten av testosteron fylle konferanserommet.

Penger skal selges. Jeg ber om et bud på førti Euro. To tjue Euro sedler holdes opp for å illustrere poenget. Så legger jeg pengene på bordet fremfor meg. – Plasser et bud på ”en” Euro og oppsiden er trettini Euro, sier jeg. Budkrigen er i gang. Fra alle hjørner av konferanse salen kommer bud på pengene. Vi passerer i løpet av få minutter tjue Euro som siste bud. Jeg stopper forsamlingen!

En ny regel skal legges til. – Høyeste bud får pengene med seg gratis mens det neste høyeste budet skyller meg femti Euro sier jeg. Spillets regler er endret, men hva er egentlig konsekvensen?

Usikkerheten sprer seg i rommet. Luften er svett!

Du har nå høyeste bud sier jeg og peker på en mann som sitter på første rad. Han smiler fornøyd og retter på slipset. Du min venn, er nummer to, og skylder meg femti Euro om du ikke øker budet. Hva gjør du, sier jeg og peker på en tynn liten herre sittende to rader lenger bak.

Den lille mannen reagerer instinktivt. Jeg byr tretti Euro sier han høyt og tydelig. Stemmen hans skjelver av usikkerhet. Budkrigen fortsetter! Svettelukten blir mer intens.

Fem minutter senere har økonomene glemt alt de har lært om økonomi. Mine førti Euro er solgt for 940 Euro til den tynne lille mannen. Hans konkurrent var ikke mye bedre. Med sitt siste bud plassert godt over 900 Euro har også han vist at selv bankfolk kan ta feil av verdien av penger. ”Livets teater ” har nådd klimaks og publikum har fått en leksjon i risiko. Neste gang skal vi prate om analyse, og risikoens reelle kostnad. Blant de blinde er den enøyde fortsatt konge!

Skål!

Stjernenes venn!

Et reisebrev fra en snurrende klode

”Jeg reiser alene, stjernene titter frem. De er ganske mange men vi er flere enn dem. De er så mange at du vil ikke tro det, og pusheren han er min beste venn. Også lander vi på en snurrende klode, også spretter vi til himmels igjen”

- Ole Paus (jeg reiser alene)

Stockholm, Helsinki, Istanbul, London, Paris, Heidelberg, Barcelona, Frankfurt, Amsterdam, København, og flere til. Det har vært noen travle måneder for Kleiven Jr.

I bane rundt jordkloden som en sprettball på jakt etter neste mellomlanding svever jeg med SAS stemplet på begge vinger. SAS stemplet på Eurobonus kortet gjør meg til en lojal passasjer. SAS stemplet på boardingkortet er unødvendig. Jeg har fast sete, og det er det nærmeste jeg er et fast hjem. 4a er mitt hjem!

Fastspent med setebelte til 4A, da er jeg hjemme. Setet er ikke bare en rutine, men også min festning til vi kommer frem. Det er merkelig hvordan plassen ved vinduet kjennes litt riktigere enn alle andre seter.

Setet over alle seter. 4A, det nærmeste jeg kommer en fast følgesvenn, 4A. Ensomheten gjør meg sosial som få andre, 4A. Flyvertinnene kjenner igjen reiseblikket, og rutinene som gjør at jeg er på plass i setet før noen andre, 4A. Bagasjen er alltid først i skapet over hodet og jeg inntar sovestilling før takeoff, 4A.

”Takeoff ”betyr søvn for en ekte forretningsreisende. Landing betyr nytt hotell, nye venner, nye servitører, nytt treningssenter og nye utfordringer. Alle reiser har et mål og de fleste ender i ett møterom. Med bukseselene på er jeg møterommets konge. En reisende monark med gullkrone på bonuskortet, og venstrehånden klar på visittkortet.

I venstre bukselomme er RIG visittkortet aldri mer enn et revolver trekk unna. Kortet trekkes i en rask bevegelse opp med venstre hånd, og du hilser med høyre. Så et forsiktig klapp på venstre skulder med venstre hånd. Nye venner blir til i alle hjørner av verden. Et klapp på armen er en god start.

Sekunder senere har du en ny venn fra et annet land. En kompis du kan lære av, og la deg inspirere med.

Under en reise til Frankfurt for noen uker siden ble jeg kjent med en fantastisk bankmann fra Togo i Afrika. Idrissa eller Idi, som han kalles er opprinnelig fra Senegal.

For å følge drømmen om å finne tilbake til sitt elskede Afrika tok han for et år siden med sin franske kone og deres barn fra Sveits og flyttet til Togo. Et land som familien aldri hadde besøkt tidligere. Et land der ingen ser ut som Idi. Et land der alle ser han som en utlending. For Idi er det et riktig hjem. Det er Afrika!

Mitt møte med Idi fant sted i en turistbuss booket for bankfolk på vei til en flott galla middag. Selv forretningsfolk spiser middag. Det er lunsj som er for pyser!
I en fullpakket buss var Idi den eneste som satt alene. Ingen hadde satt seg ved siden av den store afrikanske bankmannen. Ingen hadde invitert han til en samtale. Ingen ville diskutere dagens begivenheter med kjempen fra Senegal. Idi var likevel den gladeste mannen på hele bussen, og jeg var ikke sen om å ta setet rett overfor senegaleseren. Karisma snakker alle språk, og denne personen var full av karisma. Full av livsglede og ladet med leken oppriktighet var han også.

De neste timene lærte jeg alt som kan læres om Togo, Senegal og banken Idi jobbet for. Jeg fikk invitasjon til å besøke Togo og pratet med kona hans på Skype via en medbrakt Ipad. Slik vennlighet finner du ikke i Europa. Og minst av alt blant tyske bankfolk.
I det vi reiser oss for å forlate bussen peker Idi på meg. Du er hvit utenpå men afrikansk i hjertet, sa han og lo. Jeg smilte stolt så bukseselene spente seg som gummistrikk over brystet mitt. Idi var uten tvil en kul kar og et flott bekjentskap. Jeg var stolt som en hane!

Om Idis milde imøtekommende vesen er symbolet på afrikansk forretningskultur så trenger vi alle et lite stykke Afrika. Smil er verdens viktigste instrument, og med et smil skinnende mot deg føler du deg aldri alene.

Mitt møte med “stjerne smileren” fra Afrika var på en konferanse der alle pleiet sosial omgang med sine egne landsmenn. Samlet i tyske, franske, spanske og amerikanske grupper samlet finansfolkene seg til dialog. Jeg er glad over å kunne si at jeg har en god venn som forstår smilets makt.

Neste år reiser jeg til Togo for å besøke min afrikanske venn “stjerne smileren” og hans familie! Det blir til ferie i smilets tegn:-)

Stort smil fra unge Kleiven

Idi og Unge Kleiven ved konferanse middag i Frankfurt

Kleiven slår Knock Out!

“if you wonder why my initials spells out OK”

Om forretningsverden var en idrett så ville den utvilsomt gått i kategorien ”full contact sport”. Mental-boksing eller Psykisk- Taekwondo er godt beskrivende begreper for den sportslige aktiviteten jeg bedriver på dagtid.

Få aktiviteter kan vise til en mer kynisk og hardhudet konkurransestil enn det du opplever i det virkelige forretningslivet, eller ”corporate life” som enkelte kaller det på brygga.

På toppen i næringslivet er det ikke resultater men politikk som styrer, og tar du feil side i et ”slag” da er veien kort fra fullpakke til sluttpakke. På mine 15 år i næringslivet har jeg fått gleden av å oppleve begge deler, og jeg er like stolt av dem begge. Både fullpakke og sluttpakke har nemlig sine fordeler.

- Gutten min har du fått fallskjerm, sa mamma da jeg på et tidspunkt sluttet en smule brått som prisvinnende Markedsdirektør i et internasjonalt konsern. Mødre er ganske smarte og min er intet unntak. Hun la den ”sluttpakkebrune” hudfargen og mine voksende overarmer til grunn.

Også mødre kan skille på brunfargen fra ”brun og blid” og den du får på en sol fylt takterrasse i de beste formiddagstimene. De voksende overarmene var det endelige beviset på mine nye fritidssysler. Jeg var avslørt som midlertidig pensjonist med treningsverk, solstikk og knallhard konkurranseklausul.

En sønn med betalt fritid også kalt sluttpakke eller gullpakke kan bli litt i meste laget for en stolt mor. Hennes trøst var at jeg så bedre, og mer uthvilt ut enn på mange år. Mødre legger alltid merke til slikt, men moderen visste ikke helt hvordan hun skulle takle den nye situasjonen. En sønn som ikke jobber 24/7 er en ukjent sønn for min mor.

Det var likevel gode tider for Kleiven Jr på taket av Tjuvholmen. Det å slikke sol på toppen av Oslo er alltid best med lønn betalt av en skvetten tidligere arbeidsgiver.

”Money for nothing and the chicks for free” ble på spilt hyppig på tak terrassen. Konkurranseklausul er en fantastisk deal i sommermånedene.

Mamma, hun spilte Frank Sinatra på fullt volum. Om ikke annet for å komme over sjokket, ”riding high in April, shot down in May” strømmet fra høytaleren hos moderen. ”Back on top” in June sang mamma med. Hun lurte veldig på hva JR nå skulle gjøre. Også Moder Kleiven vet at unge Kleiven alltid har en plan, jeg er da ikke helt Johan heller.

En skadeskutt Kleiven er som en skadeskutt Bjørn. Revansjelysten, sulten og klar for neste opptur. Jeg ladet batteriene og brukte tiden godt. En dag uten trening er en dag uten mening ble mitt motto. Psykisk velvære starter med fysisk god form. Det lærte jeg tidlig.

Nettverket rundt meg mobiliserte nye muligheter på løpende bånd. Ingenting er så bra for sjelen som å føle seg ettertraktet. Jeg var som en fotballspiller uten kontrakt. En kontraktløs JR skapte interesse også blant konkurrentene til min tidligere arbeidsgiver, men det var ikke mitt kall her i verden å gå til en bransje som jeg hadde brukt nesten åtte år av mitt liv på. Jeg ville endre verden, ikke ”endre” Rangnes eller noen annen kredittanalyse institusjon for den saks skyld.

At henvendelsene som ble servert fra ulike headhuntere kom jevnlig var en befrielse, men det var ikke hodejegernes tilbud som til slutt fanget min oppmerksomhet. Gode venner vet hva som skal til for å få Kleiven JR på kroken. Valget var enkelt da en tidligere kollega hørte om Bosman spilleren på Tjuvholmen.

RIG så dagens lys, og de hadde behov for en synlig toppleder. Det var på tide å børste støv av boksehanskene.
En sulten kriger var tilbake der han hørte hjemme. I første linje med et verbalt artilleri som sitt fremste våpen.

tilbake i første linje

[/caption

Avkledd på E6

Kleiven Jr ble avslørt to sekunder etter at lovbruddet var gjennomført. Med ulende sirener i ørene, skrekk i øynene og svette i pannen var jeg et lett offer. Min høyre fot hadde ligget litt for tungt på gasspedalen. Nå var jeg innhentet av blinkende “blålys”.

- Det er virkelig synd at du ikke holdt fartsgrensen, sa onkel politi med alvor i stemmen. Unge Kleiven hadde kjørt for fort, og “Onkel” ville ikke se mellom fingrene. Jeg hadde syndet mot trafikkloven. Syndet med 15 raske kilometer.

Det sies at man kjører som man lever, og jeg trives best i venstre kjørefelt. Trives med synet av bilene som forsvinner bak meg i sidespeilet. Denne gangen hadde bilene forsvunnet litt i raskeste laget, og slikt blir det trøbbel av.

Det er skremmende lett å synde på E6. Norges eneste ordentlige bilvei ligger som et Eldorado av en bilbane i retning Europa. Slikt skaper fartssyndere i et land der skogstier er mer vanlige enn bilveier.

Min synd var ikke en synd i Pavens forstand men et lovbrudd for lovens lange arm. Det er lett å bli religiøs når du står overfor en dømmende dommer. Min dommer var kledd i Politi blått. Hennes religion var loven, og jeg var en angrende synder.

100 kilometer er tross alt en grense, og grenser skal ikke krysses uten konsekvenser. En knapp time tidligere hadde jeg krysset svenskegrensen. Nå hadde jeg krysset feil grense. Tusenlappene flyr fort i møte med trafikkpoliti på E6 mot Oslo. Også trafikkpolitiet har budsjetter som skal nåes.

Det hjalp lite med stille bønner til en gud jeg aldri har vendt meg til tidligere. Boten var uunngåelig!

Musikken som noen minutter tidligere gitt meg følelsen av å være supermann endret med ett innhold. “Free Falling” fremsto nå som avskjedsmusikk i min beste venns begravelse. Som triste toner til en mørk gråværsdag. Også solskinnet som jeg hadde badet i tidligere på reisen var borte. Solen var blokket av skyggen fra min voksende skyldfølelse. Det ble mørkt og kaldt i den tidligere så varme bilen!

Jeg fløy ikke lenger av gårde med vind i håret og solbriller på nesen. Supermann S’en på brystet var byttet ut med skolegutt uttrykket som jeg ofte har i ansiktet når noe har gått galt. Politidamen så forundret på meg. Jeg smilte! Alle vet at smil smitter.

Jeg fikk et smil tilbake!

Tom Petty fortsatte å spille fra bilens stereo også etter at bilen hadde stoppet. Free Fallin dundret ikke lenger ut av bose anlegget. Nå var det en lavmeldt versjon av artisten som sang klagesang. Vanligvis vektlegger jeg alltid FREE når jeg synger med. Nå var ”falling” det eneste jeg kunne høre.
En favoritt låt var endret for alltid. Jeg var avkledd på E6!

Tyskland for mine føtter

- Om jeg bare kunne språket

„Ich habe meinen Schlüssel verloren“. Tyske Reinhardt ser forvirret på nordmannen fremfor seg. Titter på unge Kleiven som har liret av seg sine få tyske gloser.

I konferanserom „zwei” står fire tyske dataingeniører og en nordmann med begrenset tysk vokabular. Stedet er Heidelberg, og året er 2011.

70 år gamle Reinhardt er grunnlegger og styreformann i en tysk suksessbedrift. Han er konge, kronprins og storting i et stort moderne selskap. En voksen mann med tradisjoner. En rutinert entreprenør med tungt ansvar. En toppsjef som leder på tradisjonelt tysk vis.

Visittkortet hans sier Doktor og Geschäftsführer. Arbeidsantrekket er kongeblå blazer med gullknapper, silketørkle i halsen og grå nypresset bukse. Brillene på nesen minner om typen en bestefar ville bruke ved eventyrlesing på sengekanten.

Reinhardt ser nesten litt ut som Skomaker Andersen der han står fremfor meg. Kan du tysk spør han? Jeg tenker tilbake på alle tysktimene jeg sov meg gjennom på skolen. Alle glosene jeg burde ha pugget. De ble aldri lest. Ble aldri pugget. Mitt argument var den gang at jeg aldri ville få bruk for tysk. Nå står jeg plutselig et steinkast utenfor Heidelberg i en tysk bedrift med en gruppe tyskere som forventer å høre sitt eget morsmål.

„Jeg kan bare noen få setninger“ sier jeg. Reinhardt vil gjerne få høre det lille jeg kan. Han smiler og inviterer til samtale på ”uber germansk”.
„Heidelberg ist eine schöne Stadt“ forsøker jeg meg. Den gråhårede sjefen smiler og hans nærmeste følger umiddelbart den eldres eksempel. De trekker alle på munnvikene. ”Schøn”, sier han. Jeg puster lettet ut. Tysk er ikke så enkelt som det høres ut.

Vi står alle ventende bak stolene våre.

De andre Doktor Ingeniørene venter på at Geschäftsführer skal ta plass ved konferansebordet. Han setter seg på stolen, og vi andre følger etter. I Tyskland er respekt for topplederen fortsatt essensielt.

Geschäftsführer Reinhardt titter på Kleiven Jr. „Du har vært i Heidelberg før“ sier han. „Ja, pappa jobbet her da jeg var liten. Det var en fin tid“ svarer jeg. Toppsjefen smiler og gir tegn til sine kollegaer om å starte møtet. Jeg er akseptert og samtalene kan begynne.
Noen timer senere avslutter vi seansen, og følget med ingeniører trekker seg tilbake. Jeg blir stående igjen med selskapets eneste amerikanske direktør. ”Sjefen har aldri blitt så lenge i et møte” sier han. Vi smiler begge.

Noen minutter senere står jeg utenfor inngangspartiet og venter på transport til flyplassen. Jeg smiler for meg selv i det en stor Mercedes svinger opp foran bygget.

Selskapets Geschäftsführer åpner vinduet. Han sitter i baksetet. Reinhardt titter ut. Unge mann sier han. Kan du si en setning til på tysk? Jeg tenker meg godt om. „Ich habe meinen Schlüssel verloren“, sier jeg og ler.

Setningen har jeg fra studietiden på Gran Canaria. Tysk vaktmester i bygget der jeg bodde resulterte i at de merkeligste ordkombinasjoner ble satt sammen. Kleiven jr mistet stadig husnøkkelen og vaktmesteren nektet å motta budskapet på engelsk eller spansk. ”Jeg har mistet nøkkelen” var min mest brukte tyske frase.

Direktøren smiler og svarer ”Du er en ung styreformann, men i dag har du gjort det godt. Nøkkelen til din suksess ligger hos meg” svarer han. Sekunder senere forsvinner bilen.

Kanskje jeg kan få suksess i Tyskland likevel? Hva om jeg hadde sagt noe annet…..Svaret får jeg nok aldri.

Da jeg møtte veggen

Det har aldri vært så mørkt som da jeg møtte veggen.

Med massiv slagkraft som grov betong smalt den i meg og kastet meg bakover.

Om ikke smellen var fysisk så var den psykisk.

Det ble mørkt og jeg visste med ett ikke hvor jeg var. Visste ikke hvor jeg skulle.

Visste ikke hvorfor jeg satt i bilen. Påkledd og pyntet i mørk dress med hvite striper, blanke sko og gullslips.

De hadde tidligere kalt meg “Jetzet Kleiven”, Wonderboy og Dot com Kleiven. Noen år senere skulle de kalle meg “Mister Dun & Bradstreet”

Alt jeg tenkte da jeg satt i mørket var ”wonder if I am alive”. Jeg var dot sliten Kleiven.

Følelsen av å falle i et mørkt, og endeløst rom var kvalmende.

Jeg åpnet bildøren og kastet opp. Smaken av spy passet dårlig til gullslipset og de blanke skoene.

Året var 2003 og dot com var for lengst over.

Kleiven Jr hadde fått en massiv blackout! Hvorfor satt jeg parkert i en busslomme? Svaret kom fra mamma! Hennes morsinstinkt pratet telepatisk med mobiltelefonen min som blinket hektisk. Telefonen blinket i moderlig SOS.

Bare en mamma kan gjøre slikt.

Med modern på øret og bilen i gir visste jeg med ett hva som måtte gjøres. Bilen måtte kjøres hjem til ”moder jord”.

Det finnes de som alltid har svar. Mødre har alltid svar når ting er som mørkest. Ved fødslen blir kvinnelist forsterket med morsinnstinkt. Dette viser vei når lyset har gått for resten av oss.

Senere samme kveld ble jeg kjørt til legen. Doktor Zaber mente 19 timers arbeidsdager hadde satt sine spor. ”Du har fysikk som en 90 åring sa han tørt”. Jeg var 24 og hadde nettopp startet i ny jobb. A4 jobb med A3 lønn.

Jobb tempoet var roligere enn jeg hadde opplevd noen gang tidligere. Konklusjonen min var som følger: “I vanlige bedrifter behøver du ikke jobbe til du stuper”. Jeg hadde aldri jobbet i en vanlig bedrift. Frustrasjonen spredde seg. Hvor var skaperånden? Engasjementet? Bonusene? Kikket? Fellesskapet?

La meg jobbe til jeg stuper!! Engasjer meg!

Etter noen få uker på en normal arbeidsplass var jeg som en biff. Tygd, svelget, fordøyd og spyttet ut!

Adrenalinet hadde forlat kroppen. Det som var igjen var en sliten guttevalp.

Sliten guttevalp med dot com angst!

Hyperventilering, hjerte som banket. Dunket i takt med en hvilken som 90 talls dance låt. Hodet sa “jeg er frisk”! Kroppen sa “vedlikehold nå”!

Heldigvis hadde unge Kleiven fått en bra sjef. En mann som guidet meg ut døren på kontoret med medfølelse. En leder som så bedre enn meg selv at lyset var brent i begge ender. En langsiktig sjef!

Med tiden skulle han få tilbakebetalt investeringen. Tilbakebetalt med renter. Men der og da var det høyt spill! En syk ansatt i ung alder i en krevende jobbrolle.

Sjefen visste råd. Han sendte meg hjem for å hvile ut.

Lot meg famle i blinde når jeg ville være alene. Aksepterte at jeg ikke forstod mitt eget beste. Brukte tid på lange lunsjer med meg når jeg selv ønsket det. Sakte men sikkert gikk det bedre.

Fysisk trening! Timer med karriererådgiver og ernæringseksperter. De kalte meg et spennende case. Jeg kalte dem team Kleiven. Tilbake på jobb gikk det bedre enn noen gang. Kleiven var blitt som ny,

Team Kleiven hadde gjort jobben. Nå skulle jeg virkelig vise dem!

Kleiven 2010

Den amerikanske drømmen

her finner du den…

New York er byen som aldri sover. Byen der selv snøfnuggene hviler med et øye åpent. Byen der uteliggerne sover med to hender på håndbagasjen. Byen der de beste av de beste, møtes til kamp. Våger du å lukke øynene?

I New York er lukkede øyne et tegn på svakhet. Unge Kleiven sover med et øye åpent.

Storstaden New York er skapt for å oppleves. Bygget for å bli gjenopplevd. Igjen og igjen.

Den er blendende vakker og skremmende hard. Mørk og lys. Snobbete og folkelig shabby.

Byen er jordkloden samlet i en urban betongkloss. Fra små mursteinshus til endeløse skyskraperrekker. Byen er deg og meg satt sammen på så mange ulike måter at vi gjenkjenner nye sider ved oss selv i dens mange ansikter.

Manhattan har sine årlige snøværsdager men er sjelden hvitkledd. Til det er byen for bevegelig. For aktiv. Som en lett oppvarmet jogger smelter snøen ved første berøring i New York City.

Byen damper av varme fra friksjonen ved all aktivitet over og under jordoverflaten. Byen er i konstant bevegelse tjuefire timer i døgnet, syv dager i uken. Byen er som en eneste stor varmekilde.

En oase som tiltrekker seg mennesker fra hele verden. Mennesker med drømmer. Mennesker med håp! De kommer alle til New York.

Enkelte kaller verdensmetropolen for ”The big apple”. Jeg kaller den Now York. Alt skjer i nuet. Intet sekund er å miste. Morgendagen vokser frem foran dine våkne øyne. Fremtidig suksess skapes i dine nakne hender. Alt er mulig! Grip dagen, jobb hardt og bygg broer.

En bro bygget kan bære deg i fremtiden.

New York setter sitt preg på deg!

Si som dens innbyggere ”Lets do lunch”.

Det er nok av steder å velge i, og selv en New Yorker elsker lunsj. I følge en av mine gode venner og forretningsforbindelser er lunsj dagens viktigste møte. Han utdyper alltid med ”wanna land the deal, do lunch!” Hvem kan argumentere mot slik logikk.

Lev som en New Yorker!

I Now York er døgnet 67 timer. Minst! Arbeidsuken slutter aldri, og selv etter 18 timers arbeidsdag er det tid til en tur på restaurant eller en runde på gymmen. Sliten? I New York vet de ikke hva ordet betyr!

Sulten? Det er alltid et spisested i nærheten, og porsjonene er som alt annet. Super sized!

Byen som aldri sover har et pumpende dynamisk hjerte. Pumpende lys og dunkende trafikk til rytmen av en endeløs rekke t-banevogner. New Yorks sjel er metall som gnisser mot betong. Mennesker som kjemper en evig kamp mot drømmen. Den Amerikanske Drømmen.

New York er byen der selv portieren på Hotellet drømmer om en fremtid som Hotelleier. Taxisjåføren drømmer om eget limousin selskap, og de vil alle lykkes. På Manhattan er amerikansk selvtillit allemannseie.

Norsk mentalitet holder ikke i den knallharde amerikanske finansverden. Det har jeg tatt konsekvensen av og takket nei til jobb blant gigantene i storbyen.

Tilbake på kortvisitt, ja takk men først en cowboystrekk.

Vi har jo blitt amerikanisert her hjemme også!

Kapteinen som gjorde mytteri….

Kryttrøyk på åpent hav

….på eget skip

Det var en gang en Kaptein som seilte på de syv hav. Seilskuten ”Grønn” var hans hjem. Bølgene var hans landevei. Stjernene var hans kompass.

På tross av skipperlue, striper på jakkeslaget og gullsnorer i buksen ble Kapteinen oversett av eget mannskap. Han var nedfor og deprimert. Skipets leder ble innesluttet. Lukket seg inne i kahytten. Pratet ikke med noen.

Hva var poenget med Kapteinslue om han ikke ble beundret? Mannskapet så ikke opp til han slik han fortjente.

Den øverste lederen på båten satt stadig oftere alene. Han tittet bort på førstestyrmannen som underholdt mannskapet. Mannskapet og styrmannen lo! De fortalte hverandre røverhistorier. Drakk fra samme ølkrus. Stemningen var god.

Kapteinen følte seg stadig mer ensom. Han tittet på diplomet fra landets beste offiserskole. Han hadde papirer som skulle til for å håndtere jobben. Likevel ble han ikke elsket. Hva ville lærerbøkene sagt at han skulle gjøre.? Hvordan kunne han ta styrmannens plass som skipets konge?

Kapteinen strammet beltet og gjorde honør til speilbildet. Han var solguden, skipets virkelige herre! Mannskapet skulle tilbe han som den skolerte sjømann han var.

Det var han Kapteinen som skulle være skipets midtpunkt. Kapteinen tenkte på represalier. Kanskje han skulle straffe førstestyrmannen? Fjerne hans privilegier. Gjøre han mislykket. Fornedre han slik at han ikke lenger ble beundret.

I sitt speilbilde så Kapteinen en stor sterk mann med kraftige overarmer og sterk rygg. En mann som kunne bære hele skipet om det krevdes. Likevel ble han oversett. Førstestyrmannen måtte straffes!

Skipet Grønn fraktet gull. Kister med gull, brukt til å kjøpe grønne skoger på fjerne kontinenter. Ingen ville merke om noen gullbarrer forsvant. Kapteinen skulle kjøpe seg fri fra styrmannens popularitet.

Han tok en beslutning som bare han kunne ta. Som skutas overhode ville han tilby styrmannen en kasse gull for å forlate skuta. Gull mot taushet. Gull og en livbåt i bytte mot status som skipets ubestridte leder. Ingen skygge skulle lenger falle på hans gyllne skuldre.

Samme kveld ble et håndtrykk utvekslet, og styrmannen ble satt i livbåten. Kapteinen var fri. Han skulle ta plass som skipets eneste reelle leder.

Den neste morgenen polerte han skoene lenger enn vanlig. Pusset sabelen og knyttet silke skjerfet. Han var Kaptein!
Mannskapet sto skolerett for inspeksjon. Matrosene smilte bredt. De smilte i Kapteinens retning. Han sendte et stramt blikk tilbake. En Kaptein som ble beundret skulle aldri smile, til nød nikke. Han nikket tilbake slik han hadde gjort så mange ganger før. Mannskapets smil stivnet.

En matros åpnet en pakke sigaretter og delte villig med mannskapet. De samlet seg rundt han og matrosen fortalte om stormen over alle stormer. Historien om stormenes far fanget mannskapet som lot seg imponere av matrosens fortellerkunst.

Kapteinen visste hva han måtte gjøre. I kveld skulle matrosen få en kiste gull for å forlate skuta. En kiste gull og en livbåt.

Kleiven Jr 2011

Ryddegutten som ble toppsjef

Ryddehjelp?

-Holder du deg fast i skrivebordet?

Som barn ville jeg bli fotballspiller. Arne skulle bli brannmann og Petter var uten tvil en fremtidig mekaniker.

Målene var satt og vi forberedte oss til 12 års skolegang. Skolen skulle gi oss hjelp på veien mot en fremtidig karriere. Det hadde rektor lovet.

Jeg husker fortsatt den første karrieredagen på Ljan barneskole. Fedrene var invitert for å fortelle om sine respektive yrker.

Vibeke og Martin hadde en pappa som var advokat. Anders far var sjef i båtbransjen. Finns pappa var sjef i eget firma.

Min far var ryddegutt!

Jobben til pappa var av det merkelige slaget. Det hadde jeg lest i Dagens Næringsliv. Avisen sa at hvis pappaen min tok over sjefstolen, så måtte du holde deg fast i skrivebordet.

Jeg forsto aldri hva en ryddegutt skulle i sjefstolen. Langt mindre hvorfor han ryddet folk bort fra skrivebordet.

Skulle de ikke jobbe?

Mamma mente pappa fikk ”kick” av å rydde. Det hele var merkelig.

Selv hatet jeg å rydde. Og det var flaut med en pappa som fikk betalt for å gjøre det rent.

Ikke bare støv ble fjernet men støvete mennesker også.

Pappa sa ofte at han jobbet med folk som var helt innstøvet. De fleste av dem ble fjernet. Noen ble sinte!
Om det var mulig å gi mennesker brettekanter og tellekant ville nok pappa organisert dem slik. Min far har alltid elsket brettekanter.

Men ryddegutt?? Hvordan kunne min far ha en slik jobb?

Jeg forsto lite av det hele. Han gikk som regel på jobb i mørk dobbelspent dress. Han hadde alltid stripete blå skjorte og rødt slips. Pappa kjørte Mercedes.

Den var hvit! Stor og hvit.

Pappa ryddet mennesker i flere land. Med kontorer i London, Aberdeen og Heidelberg var han alltid på farten.

Når mamma mente jeg fortjente litt tid med pappa sendte hun meg på flytur. Pappa og jeg kjørte rundt i hele Europa. Jeg gikk gatelangs og shoppet. Pappa han ryddet.

Pappa var ikke som andre ryddegutter. De hadde kjeldress! Pappa hadde ”Pin stripe” dress Det hadde jeg selv sett.

Rydde og vaske personalet på barneskolen kom etter at vi andre hadde gått hjem. De ryddet bort stoler, og vasket gulvet.

Så vidt jeg vet ble ingen mennesker borte mens de holdt på.
Pappa hadde helt klart en merkelig jobb.

Det tok lang tid før jeg forsto hva pappa drev med. Han kalte det ”turn around management”. Jeg forsto enda mindre. Kanskje menneskene ikke ble fjernet men bare snudd på hodet?

Det var nabogutten som fortalte meg sannheten. Min pappa var ikke bare ryddegutt, men sjef også.

Faren min var i følge Morten en ”Direktør”. Jeg ble skuffet. Hadde han enda vært konduktør så hadde jeg forstått hva han drev med.

Da kunne jeg stolt fortalt at pappa solgte billetter på toget. Men pappa jobbet ikke i NSB. Han hadde verken konduktørhatt eller grønt flagg.

Kanskje jeg å skulle fortsett og si at han var ryddegutt…?

Nei, neste karriere dag skulle jeg lyve. Min pappa var konduktør helt klart!

I pappas forspor?

Den stygge andungen

Og en litt renere verden

Velkommen til en renere verden. Lydløs rullende, lett som på skyer.

Ingen motorbrum eller eksos ved oppstart. Knapt nok et knirk da de første meterne rulles for egen maskin.

Min første tanke da motoren ble forsøkt startet uten å gi fra seg en lyd var å ringe bilfirmaet.

“Bilen er steindød. Hvordan starter du denne kjerra spurte jeg irritert?”. Svaret var latter fra bil leverandøren. Han trodde sikkert det var en teknologiskremt pensjonist han hadde med å gjøre. Jeg bannet! Han sukket.

En bil uten tenningsnøkkel er ikke en bil for oss født på 70 tallet. Vi vil ha bilnøkkel i tenningen og røykhoste når motoren sparkes i gang.

Gjentatte klikk på startknappen. Ikke en lyd. Gjentatte oppslag i instruksjonsboken. Ikke en bevegelse. Gjentatte gloser i usensurert form. Like stille!

Et lite trykk på gasspedalen, og Prius’en gav til slutt svaret selv. En vakker bensinmotorbrum gav den fra seg, som for å vise at de elektroniske hestene ikke er alt den har å stille med. Bensinmotoren ville være med den også. Vi ruller lydløst. Stille som bare Prius kan.

Det er noe ”science fiction” over bilen der den flytter seg uten en lyd. Et display på dashbordet forteller at batteriene jobber på full kapasitet. Den elektriske motoren gjør det den skal. Hybridbil er en fantastisk opplevelse.

Bilen skyter fart over snøkledd grunn. Vi skrur volumet på Andrea Bocchelli og Sarah Brightman opp på bilstereoen. ”Time to say goodby” spilles mens vi flyr gjennom norske fjelllandskap. Aldri har jeg opplevd en mer harmonisk fremferd over norske landeveier.

Fra baksetet hører jeg kompis Andreas mumle ”har Kleiven blitt grønn nå eller?”. Et sekund senere sover han som et barn. Vi er grønne alle sammen. Grønne før vi har passert Fagernes. Grønne og stumme av beundring.

Den faste bensinstasjon pausen har fått ny form. Cola er byttet ut med Imsdal. CD spilleren lades med enda mer klassisk musikk. I vår nye grønne tilværelse er det ikke plass til gårsdagens avfallsprodukter. Fremtiden er grønn!

Vi tar oss selv i å beundre bilen på avstand. Sniktitter på dens former og farger.

Ok, vi innrømmer det etter hvert alle sammen. En Toyota Prius er en lite pen bil.

Enkelte ville nok kalt den stygg eller som kompis Andreas sier ”jævla ful”. Likevel var vi som nyforelskede guttunger. Sittende i et kjøretøy fylt til randen med ny teknologi. Det er lett å bli fasinert, og når historien skrives vil vi alle huske hvor vi var da vi kjørte Hybrid første gang.

Vi er stemplet grønne, og en fremtid med hybrid er en spennende fremtid. Spesielt med tanke på at bilmerkene som kan design også har fått øynene opp for egenskapene til Prius.
Design eller ikke!

Den stygge andungen har gjenoppstått. Vi takker Toyota!